Hopp til innholdet

25. søndag i treenighetstiden (I)

    Tekstrekke I

    Lesetekst 1: 1 Mos 15,1–6

    Etter at dette var skjedd, kom Herrens ord til Abram i et syn, og det lød så: Frykt ikke, Abram! Jeg er ditt skjold. Din lønn skal være meget stor.2 Da sa Abram: Å Herre Herre, hva vil du gi meg? Jeg går jo barnløs bort. Den som skal overta mitt hus, er Elieser fra Damaskus.3 Og Abram sa: Meg har du ikke gitt barn, og se, en som er født i mitt hus, skal arve meg.4 Da kom Herrens ord til ham, og det lød så: Denne mann skal ikke arve deg, men den som skal utgå av ditt eget liv, han skal arve deg.5 Han førte ham utenfor og sa: Se nå opp mot himmelen og tell stjernene, hvis du er i stand til å telle dem! Og han sa til ham: Slik skal din ætt bli.6 Og Abram trodde på Herren, og han regnet ham det til rettferdighet.

    Lesetekst 2: Rom 4,1–8

    Hva skal vi da si at vår far Abraham oppnådde etter kjødet?2 Dersom Abraham ble rettferdiggjort på grunn av gjerninger, da har han jo noe å rose seg av. Men det har han ikke for Gud.3 For hva sier Skriften: Abraham trodde Gud, og det ble tilregnet ham som rettferdighet.4 Den som har gjerninger, får ikke lønnen av nåde, men som noe han har fortjent.5 Den derimot som ikke har gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, han får sin tro tilregnet som rettferdighet.6 Slik priser også David det menneske salig som Gud tilregner rettferdighet uten gjerninger:7 Salige er de som har fått sine overtredelser tilgitt og sine synder skjult.8 Salig er den mann som Herren ikke tilregner synd.

    Evangelietekst: Mark 2,1–12

    Noen dager senere kom Jesus igjen til Kapernaum, og det ble kjent at han var hjemme.2 Straks samlet det seg så mange mennesker at de ikke fikk plass, ikke engang ved døren. Og han talte Ordet til dem.3 De kom da til ham med en som var lam, som ble båret av fire mann.4 På grunn av folkemengden kunne de ikke få båret ham fram til Jesus. De brøt da opp taket over stedet der han var. Og da de hadde fått en åpning, firte de ned båren som den lamme lå på.5 Da Jesus så deres tro, sa han til den lamme: Barn, syndene dine er deg forlatt!6 Men noen av de skriftlærde satt der og tenkte i sitt hjerte:7 Hvordan kan han tale slik? Han spotter Gud! Hvem kan forlate synder uten én, det er Gud?8 Straks merket Jesus i sin ånd at de tenkte slik ved seg selv, og han sa til dem: Hvorfor tenker dere slik i deres hjerter?9 Hva er lettest, å si til den lamme: Dine synder er deg forlatt! – eller å si: Stå opp, ta båren din og gå?10 Men for at dere skal vite at Menneskesønnen har makt på jorden til å forlate synder – og nå taler han til den lamme -:11 Jeg sier deg: Stå opp, ta båren din og gå hjem til ditt hus.12 Og han sto opp, tok straks båren og gikk ut for øynene på dem alle, så alle ble ute av seg selv av undring. Og de priste Gud og sa: Slikt har vi aldri sett.

    Καὶ εἰσῆλθενN πάλιν εἰς ΚαπερναοὺμN διʼ ἡμερῶν· καὶN ἠκούσθη ὅτι εἰςN οἶκόν ἐστιν. 2 Καὶ εὐθέωςN συνήχθησαν πολλοί, ὥστε μηκέτι χωρεῖν μηδὲ τὰ πρὸς τὴν θύραν· καὶ ἐλάλει αὐτοῖς τὸν λόγον. 3 Καὶ ἔρχονται πρὸςN αὐτόν, παραλυτικὸν φέροντες, αἰρόμενον ὑπὸ τεσσάρων. 4 Καὶ μὴ δυνάμενοι προσεγγίσαιN αὐτῷ διὰ τὸν ὄχλον, ἀπεστέγασαν τὴν στέγην ὅπου ἦν, καὶ ἐξορύξαντες χαλῶσιν τὸν κράββατονBN ἐφʼ ᾧ ὁ παραλυτικὸς κατέκειτο. 5 ἸδὼνN δὲ ὁ Ἰησοῦς τὴν πίστιν αὐτῶν λέγει τῷ παραλυτικῷ, Τέκνον, ἀφέωνταίN σοι αἱ ἁμαρτίαι σου. 6 Ἦσαν δέ τινες τῶν γραμματέων ἐκεῖ καθήμενοι, καὶ διαλογιζόμενοι ἐν ταῖς καρδίαις αὐτῶν, 7 Τί οὗτος οὕτως λαλεῖ βλασφημίας;N Τίς δύναται ἀφιέναι ἁμαρτίας εἰ μὴ εἷς, ὁ θεός; 8 Καὶ εὐθέωςN ἐπιγνοὺς ὁ Ἰησοῦς τῷ πνεύματι αὐτοῦ ὅτι οὕτως αὐτοὶN διαλογίζονται ἐν ἑαυτοῖς, εἶπενN αὐτοῖς, Τί ταῦτα διαλογίζεσθε ἐν ταῖς καρδίαις ὑμῶν; 9 Τί ἐστιν εὐκοπώτερον, εἰπεῖν τῷ παραλυτικῷ, ἈφέωνταίN σου αἱ ἁμαρτίαι, ἢ εἰπεῖν, Ἔγειραι,BN καὶ ἆρόν σουN τὸν κράββατον,B καὶ περιπάτει; 10 Ἵνα δὲ εἰδῆτε ὅτι ἐξουσίαν ἔχει ὁ υἱὸς τοῦ ἀνθρώπου ἀφιέναιB ἐπὶN τῆς γῆς ἁμαρτίας – λέγει τῷ παραλυτικῷ – 11 Σοὶ λέγω, ἔγειραιBN καὶ ἆρον τὸν κράββατόνBN σου, καὶ ὕπαγε εἰς τὸν οἶκόν σου. 12 Καὶ ἠγέρθη εὐθέως,N καὶ ἄρας τὸν κράββατον,BN ἐξῆλθεν ἐναντίονN πάντων· ὥστε ἐξίστασθαι πάντας, καὶ δοξάζειν τὸν θεόν, λέγοντας ὅτι ΟὐδέποτεN οὕτως εἴδομεν.

    NVariant with NA/UBS: εἰσῆλθεν ♦ εἰσελθὼν NVariant with NA/UBS: Καπερναοὺμ ♦ Καφαρναοὺμ NVariant with NA/UBS: καὶ ἠκούσθη ♦ ἠκούσθη NVariant with NA/UBS: εἰς οἶκόν ♦ ἐν οἴκῳ NVariant with NA/UBS: εὐθέως ♦ – NVariant with NA/UBS: πρὸς αὐτόν παραλυτικὸν φέροντες ♦ φέροντες πρὸς αὐτὸν παραλυτικὸν NVariant with NA/UBS: προσεγγίσαι ♦ προσενέγκαι BVariant with other Byzantine MSS: κράββατον ♦ κράβαττον NVariant with NA/UBS: κράββατον ἐφʼ ᾧ ♦ κράβαττον ὅπου NVariant with NA/UBS: Ἰδὼν δὲ ♦ Καὶ ἰδὼν NVariant with NA/UBS: ἀφέωνταί σοι αἱ ἁμαρτίαι σου ♦ ἀφίενταί σου αἱ ἁμαρτίαι NVariant with NA/UBS: λαλεῖ βλασφημίας; ♦ λαλεῖ; Βλασφημεῖ. NVariant with NA/UBS: εὐθέως ♦ εὐθὺς NVariant with NA/UBS: αὐτοὶ ♦ – NVariant with NA/UBS: εἶπεν ♦ λέγει NVariant with NA/UBS: Ἀφέωνταί ♦ Ἀφίενταί BVariant with other Byzantine MSS: Ἔγειραι ♦ Ἔγειρε NVariant with NA/UBS: Ἔγειραι ♦ Ἔγειρε NVariant with NA/UBS: σου τὸν κράββατον ♦ τὸν κράβαττόν σου BVariant with other Byzantine MSS: κράββατον ♦ κράβαττον BVariant with other Byzantine MSS: ἀφιέναι ἐπὶ τῆς γῆς ♦ ἐπὶ τῆς γῆς ἀφιέναι NVariant with NA/UBS: ἐπὶ τῆς γῆς ἁμαρτίας ♦ ἁμαρτίας ἐπὶ τῆς γῆς BVariant with other Byzantine MSS: ἔγειραι ♦ ἔγειρε NVariant with NA/UBS: ἔγειραι καὶ ♦ ἔγειρε BVariant with other Byzantine MSS: κράββατόν ♦ κράβαττόν NVariant with NA/UBS: κράββατόν ♦ κράβαττόν NVariant with NA/UBS: εὐθέως καὶ ♦ καὶ εὐθὺς BVariant with other Byzantine MSS: κράββατον ♦ κράβαττον NVariant with NA/UBS: κράββατον ♦ κράβαττον NVariant with NA/UBS: ἐναντίον ♦ ἔμπροσθεν NVariant with NA/UBS: Οὐδέποτε οὕτως ♦ Οὕτως οὐδέποτε

    Kommentar til evangelieteksten

    Av Bo Giertz.

    Den lamme (2,1–12)

    Så vender Jesus tilbake til Kapernaum. Snart samler det seg så mange mennesker at  huset og gården utenfor ikke har plass nok. Det er til og med en stor folkemengde ute  på gaten. Fire mann kommer bærende på en lam på en båre. Ordet Markus bruker er et låneord fra hverdagslatinen. Det betyr en primitiv seng eller båre; den består av et par stenger med en duk i mellom, eller kanskje bare en dyne som kunne rulles sammen. Når mennene med båren ikke kan komme frem grunn av alle menneskene, går de opp på det flate taket ved hjelp av yttertrappen. De tar seg frem til stedet hvor de har Jesus under seg. Der lager de et hull. Markus bruker et ord som betyr at de ”gravde opp” hullet. Taket var nemlig belagt med hard leire som hvilte på et underlag av kvister. Dette ble i sin tur holdt opp av de vannrette takbjelkene. Det var altså ganske enkelt å  lage et hull mellom to bjelker, stort nok til å slippe en smal båre igjennom.

                Handlingen vitnet jo om en sterk overbevisning om at her var det hjelp å få, og Jesus ”så deres tro”. Han sier til den lamme: ”Dine synder er deg tilgitt”. Han  helbreder ham altså ikke direkte. Det er noe som er viktigere og som bør komme først.  I selve uttrykket ”er deg tilgitt” ligger det mer enn at de ”er tilgitt”. De blir tilgitt – her i dette øyeblikk. Derfor reagerer de skriftlærde som sitter der. Dette er jo gudsbespottelse! Han sier noe som ingen annen enn Gud har makt til å si. Jesus merker det og spør dem hva som er lettest: å tilsi noen syndenes forlatelse eller å gjøre ham frisk? De skriftlærde må ha tenkt: naturligvis det første. Det krever jo bare noen tomme ord. Det kan hvilken bedrager som helst gjøre. Men å gjøre en lam frisk igjen, til det trengs det virkelig makt. Og Jesus viser dem at han har den makten. Han antyder hvorfor: han er Menneskesønnen.

                ”Menneskesønnen” forekommer i Det gamle testamente og i senjødiske skrifter som navn på en Guds tjener. Han kommer med himmelens skyer og oppretter et evig rike. Navnet sikter altså til Messias som en himmelsk konge, ikke en jordisk.  Det kan være en grunn til at Jesus brukte det navnet på seg selv. Men som vi senere skal se, har han tydeligvis også lagt et innhold i det navnet: denne himmelske kongen  er samtidig et ringe menneske, som blir foraktet og forkastet og må lide mye.

                Folket reagerer slik som vi alle ville ha gjort: med en grenseløs forbauselse.  En vitenskapsmann ville kanskje ha sagt at det altså tydeligvis finnes tilfeller av lammelser som kan kureres gjennom en viss psykisk påvirkning. Det er den objektive iakttakerens måte å konstantere det som troen kaller et under. Et under er nemlig en  Guds inngripen, noe Gud gjør med en bestemt hensikt. For den som tror, blir det et budskap fra Gud. For den som ikke tror, blir det bare en underlig hendelse. Folket forsto at Gud hadde grepet inn her, og de priste hans navn. Det viktigste for disiplene var kanskje spørsmålet om hvem deres Mester egentlig var. Han hadde tilgitt synder. Hvem andre enn Gud kunne gjøre det?